Giovanni Battista Dellepiane
| Giovanni Battista Dellepiane | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 21. feb. 1889 Bavari Genova[1] | ||
| Død | 13. aug. 1961 (72 år) Wien | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1914–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–1961) Kongedømmet Italia (1889–1946) | ||
Giovanni Battista Dellepiane på Commons | |||
Giovanni Battista Dellepiane (1889–1961) var en italiensk katolsk prelat som hadde sin karriere i Den hellige stols diplomatiske tjeneste, inkludert nitten år som leder for Pavestolens representasjon til Belgisk Kongo.[2]
Liv og virke
Prest
Giovanni Battista Dellepiane, som kom fra en bondefamilie, ble ordinert til prest den 25. juli 1914.[2]
Under første verdenskrig tjente han som kapellan i den italienske hær. I 1921 ble han personlig sekretær for erkebiskopen av Smyrna, Giambattista Federico Vallega. Ved hans side reddet han liv under den gresk-tyrkiske krig. Smyrna ble til Izmir, og i erkebispedømmet ble Dellepiane etterhvert generalvikar og kansler.
Titulærerkebiskop
Den 18. juli 1929, da han allerede tjente som apostolisk administrator for erkebispedømmet Izmir, utnevnte pave Pius XI ham til titulærerkebiskop av Stauropolis.[3] Han mottok sin bispevielse av kardinal Willem van Rossum den 30. november 1929. Medkonsekrerende var erkebiskop Giovanni Battista Federico Vallega, og biskop Angelo Cambiaso av Albenga.
Apostolisk delegat til Belgisk Kongo
Den 18. januar 1930 utnevnte pave Pius XI ham til sin første apostoliske delegat til Belgisk Kongo.[4] Han etablerte Pavestolens representasjon der fra bunnen av. For eksempel var han opphavet til bispemøtene i Belgisk Kongo, den første eukaristiske kongress der og gjennomførte den første fullstendige apostoliske visitas av territoriet.
Han mottok en adelig tittel i 1947 fra Mutara III, kongen av Rwanda.[5]
Internuntius og så nuntius til Østerrike
Den 12. januar 1949 utnevnte pave Pius XII ham til apostolisk internuncio til Østerrike.[6] Det tilkom ham den delikate oppgave med å gjenopprette diplomatiske forbindelser med Østerrike, som var blitt avbrutt som følge av Anschluss. Han lykkes, men må stoppe sitt eget arbeid på grunn av sykdom.
Han døde den 13. august 1961.[7] Han døde for tidlig til å bli elevert til kardinalatet, slik pave Johannes XXIII hadde lovet ham.
Episkopalgenealogi
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602)
- Kardinal Girolamo Bernerio, O.P. (1540-1611)
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622)
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632)
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642)
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679)
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (16235-1698)
- Pave Benedikt XIII (1649-1730)
- Pave Benedikt XIV (1675-1758)
- Pave Klemens XIII (1693-1769)
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793)
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil, B. (1718-1802)
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830)
- Kardinal Carlo Odescalchi, S.J (1785-1841)
- Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876)
- Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903)
- Pave Pius X (1835-1914)
- Pave Benedikt XV (1854-1922)
- Kardinal Willem Marinus van Rossum, C.SS.R. (1854-1932) *1918
- Erkebiskop Giovanni Battista Dellepiane (1889-1961) *1929[8]
Referanser
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 130137375, besøkt 6. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b «Bishops who are not Ordinaries: DEL…». www.gcatholic.org. Besøkt 26. mai 2020.
- ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). XXI. 1929. s. 464. Besøkt 30. november 2019.
- ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). XXII. 1930. s. 150. Besøkt 30. november 2019.
- ^ https://www.researchgate.net/project/The-Foreign-Honorific-Peerage-of-the-Royal-House-of-Abanyiginya-of-Rwanda-1959-2019 Grace and Favor: The Foreign Honorific Peerage of the Royal House of Abanyiginya of Rwanda (1959-2019)
- ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). XLI. 1949. s. 299. Besøkt 30. november 2019.
- ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). LIII. 1961. s. 576. Besøkt 30. november 2019.
- ^ https://www.catholic-hierarchy.org/bishop/dell.html, lest 15. august 2024
