Manfred Wörner
Manfred Wörner | |||
---|---|---|---|
Født | Manfred Hermann Wörner 24. sep. 1934[1][2][3][4] Stuttgart | ||
Død | 13. aug. 1994[1][2][3][4] (59 år) Brussel | ||
Beskjeftigelse | Politiker, jurist, diplomat | ||
Embete |
| ||
Akademisk grad | Dr.juris (1961) (deles ut av: Ludwig-Maximilians-Universität München) | ||
Utdannet ved | Universitetet i Heidelberg Universitetet i Paris, Sorbonne Ludwig-Maximilians-Universität München Johannes-Kepler-Gymnasium | ||
Parti | Christlich Demokratische Union (1956–) | ||
Nasjonalitet | Tyskland | ||
Gravlagt | Baden-Württemberg Hohenstaufen | ||
Medlem av | Junge Union (1953–) Europarådets parlamentarikerforsamling | ||
Utmerkelser | Baden-Württembergs fortjenstorden (1994) Eric M. Warburg-prisen (1994) Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1994) Æresborgerskap (1994–) (av: Wäschenbeuren) Storkors av Republikken Italias fortjenstorden (1991) | ||
Signatur | |||
Manfred Wörner på Commons |
Manfred Hermann Wörner (født 24. september 1934 i Stuttgart, død 13. august 1994 i Brussel) var en tysk konservativ politiker (CDU) og diplomat.
Han var forsvarsminister i Tyskland fra 1982 til 1988 og generalsekretær i NATO fra 1988 til sin død i 1994. Den kalde krigens avslutning fant sted i hans embedsperiode. Han fikk kreftdiagnosen i perioden som generalsekretær, men han valgte å bli i stillingen til få dager før han døde av sykdommen.
Liv og virke
Bakgrunn
Wörner var barnebarn av Luftwaffe-generalen Hermann Aldinger, sjef for 1. tunge luftvernbatteri i Legion Condor under den spanske borgerkrigen. Han vokste opp i bestefarens hus i Stuttgart-Bad Cannstatt og gikk på Johannes-Kepler-gymnasiet der. Etter at han tok abitur i 1953, studerte han rettsvitenskap i Heidelberg, Paris og München. Han tok sin første juridiske statseksamen i 1957 og sin andre i 1961, og tok samme år den juridiske doktorgraden med et arbeide innen internasjonal rett.
Karriere
Han gjorde deretter karrière som embedsmann, og var dessuten jagerpilot og reserveoffiser i Luftwaffe. Han ble innvalgt i det tyske parlamentet i 1965, og var viseformann for den konservative fraksjonen og dessuten formann for forsvarskomitéen. I 1982 ble han utnevnt til forsvarsminister i Helmut Kohls regjering. Han gikk av som forsvarsminister den 18. mai 1988 og ble generalsekretær i NATO den 1. juli samme år.
Siden 1996 har det tyske forsvarsministeriet utdelt en Manfred Wörner-medalje til offentlige personer som har gjort en særlig innsats for fred og frihet i Europa. Mottagere av medaljen inkluderer Richard Holbrooke, Ewald von Kleist, Javier Solana, Christian Schwarz-Schilling, Martti Ahtisaari, Jörg Schönbohm og Klaus Naumann.[5]
Referanser
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000012485, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id wörner-manfred, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Grunnleggende data om medlemmene av Forbundsdagen, katalogkode 11002547, besøkt 13. april 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ BMVg.de: Die Träger der Manfred-Wörner-Medaille
Eksterne lenker
- (en) Manfred Wörner – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Manfred Wörner på Internet Movie Database
- (en) Manfred Wörner på Discogs
- (en) Manfred Wörner hos Europarådets parlamentarikerforsamling
- www.nato.int
Forgjenger | NATOs generalsekretær 1988–1994 | Etterfølger |
- v
- d
- r
- Theodor Blank (1955–1956)
- Franz Josef Strauss (1956–1963)
- Kai-Uwe von Hassel (1963–1966)
- Gerhard Schröder (1966–1969)
- Helmut Schmidt (1966–1969)
- Georg Leber (1972–1978)
- Hans Apel (1978–1982)
- Manfred Wörner (1982–1988)
- Rupert Scholz (1988–1989)
- Gerhard Stoltenberg (1989–1992)
- Volker Rühe (1992–1998)
- Rudolf Scharping (1998–2002)
- Peter Struck (2002–2005)
- Franz Josef Jung (2005–2009)
- Karl-Theodor zu Guttenberg (2009–2011)
- Thomas de Maizière (2011–2013)
- Ursula von der Leyen (2013–2019)
- Annegret Kramp-Karrenbauer (2019–2021)
- Christine Lambrecht (2021–)