Randal Cremer
Randal Cremer | |||
---|---|---|---|
Født | 18. mars 1828[1] Fareham (England) | ||
Død | 22. juli 1908[1] (80 år) London (England) | ||
Beskjeftigelse | Politiker, fagforeningsperson | ||
Embete |
| ||
Parti | Det liberale parti | ||
Nasjonalitet | Det forente kongerike Storbritannia og Irland | ||
Gravlagt | William Randal Cremers grav i Hampstead gravlund | ||
Medlem av | Den første internasjonale | ||
Utmerkelser | Nobels fredspris (1903)[2][3] Ridder av Æreslegionen Ridder av St. Olavs Orden Knight Bachelor | ||
Randal Cremer på Commons |
Nobels fredspris 1903 |
William Randal Cremer (1828–1908)[4] var en britisk fagforeningsleder, parlamentsmedlem og pasifist. Han mottok Nobels fredspris for sitt engasjement for fredssaken og for å løse konflikter mellom landene gjennom voldgift.
Liv og virke
Bakgrunn
Cremer ble født inn i en arbeiderfamilie i Fareham, ikke langt fra Portsmouth. Etter at faren hadde forlatt hjemmet allerede mens William var spebarn, vokste han opp hos sin mor, som i tillegg hadde to døtre. Moren var en sterkt troende metodistisk kristen, og sønnen fikk gå på skole organisert av kirken.[4]
Arbeiderleder
Han reiste til London i 1852, der han viste evner til å organisere arbeiderne. I 1858 var han i ledelsen for en kampanje for nitimers arbeidsdag. Kampanjen ble møtt av lockout av 70.000 arbeidere. Cramer deltok også i etableringen av en fagforening og en internasjonal faglig sammenslutning. Han trakk seg ut av dette, da ledelsen ble overtatt av mer revolusjonære krefter.[4]
Politiker
Cremer stilte til valg til Underhuset første gang i 1868, men ble ikke valgt før i 1885. Deretter satt han med unntak for en enkelt valgperiode i Underhuset til sin død.[4]
I Underhuset argumenterte Cremer for at menneskehetens eneste naturlige tilstand var fred, og at megling og voldgift var den beste måten å løse internasjonale konflikter på. Han gikk inn for Englands nøytralitet i den fransk-tyske konflikt i 1870/71. Cremer tok også initiativ til kontakt mellom Underhuset og Kongressen, med forslag om at alle konflikter mellom de to landene skulle løses ved voldgift.[4]
Cremers initiativ mot USA vakte interesse hos Frédéric Passy som inviterte ham til Paris i 1888. Dette resulterte blant annet i at Cremer og Passy i 1889 grunnla Den interparlamentariske union.[4]
Han ble i 1903 tildelt Nobels fredspris for sin langvarige innsats for fredssaken og voldgift.[5] Han var sekretær for International Arbitration League og Den interparlamentariske union.[6]
Cremer mistet to hustruer som døde, og han hadde ingen barn. Han levde enkelt, satte pris på naturen og hadde lange arbeidsdager. Prispengene fra Nobelkomiteen ga han i to omganger videre til International Arbitration League.[4]
Referanser
- ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 69573[Hentet fra Wikidata]
- ^ Nobelstiftelsen, «Table showing prize amounts», verkets språk engelsk, utgitt april 2019, besøkt 5. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ nobelprize.org, «The Nobel Peace Prize 1903», verkets språk engelsk, besøkt 5. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g «Randal Cremer - Facts». Besøkt 28. september 2015.
- ^ «The Nobel Peace Prize 1903». NobelPrize.org (engelsk). Besøkt 5. januar 2023.
- ^ «The Nobel Peace Prize 1903». Besøkt 28. september 2015.
Eksterne lenker
- (en) William Randal Cremer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) William Randal Cremer – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Randal Cremer hos Hansards parlamentsdebatter
- v
- d
- r
- Dunant / Passy (1901)
- Ducommun / Gobat (1902)
- Cremer (1903)
- Folkerettsinstituttet (1904)
- Suttner (1905)
- Roosevelt (1906)
- Moneta / Renault (1907)
- Arnoldson / Bajer (1908)
- Beernaert / Constant (1909)
- Det internasjonale fredsbyrå (1910)
- Asser / Fried (1911)
- Root (1912)
- Fontaine (1913)
- Røde Kors (1917)
- Wilson (1919)
- Bourgeois (1920)
- Branting / Lange (1921)
- Nansen (1922)
- Chamberlain / Dawes (1925)
- Briand / Stresemann (1926)
- Buisson / Quidde (1927)
- Kellogg (1929)
- Söderblom (1930)
- Addams / Butler (1931)
- Angell (1933)
- Henderson (1934)
- Ossietzky (1935)
- Lamas (1936)
- Cecil (1937)
- Nansenhjelpen (1938)
- Røde Kors (1944)
- Hull (1945)
- Balch / Mott (1946)
- Kvekerne (Friends Service Council og AFSC) (1947)
- Orr (1949)
- Bunche (1950)
- Jouhaux (1951)
- Schweitzer (1952)
- Marshall (1953)
- FNs høykommissær for flyktninger (1954)
- Pearson (1957)
- Pire (1958)
- Noel-Baker (1959)
- Lutuli (1960)
- Hammarskjöld (1961)
- Pauling (1962)
- Røde Kors (1963)
- Luther King jr. (1964)
- FNs barnefond (1965)
- Cassin (1968)
- ILO (1969)
- Borlaug (1970)
- Brandt (1971)
- Kissinger / Thọ (1973)
- MacBride / Satō (1974)
- Sakharov (1975)
- Williams / Corrigan (1976)
- Amnesty International (1977)
- Sadat / Begin (1978)
- Mor Teresa (1979)
- Esquivel (1980)
- FNs høykommissær for flyktninger (1981)
- Myrdal / Robles (1982)
- Wałęsa (1983)
- Tutu (1984)
- Den internasjonale legeforening mot atomkrig (1985)
- Wiesel (1986)
- Arias (1987)
- FNs fredsbevarende styrker (1988)
- Dalai Lama (1989)
- Gorbatsjov (1990)
- Kyi (1991)
- Menchú (1992)
- Mandela / Klerk (1993)
- Arafat / Peres / Rabin (1994)
- Pugwash-bevegelsen / Rotblat (1995)
- Belo / Horta (1996)
- Den internasjonale kampanjen mot landminer / Williams (1997)
- Hume / Trimble (1998)
- Leger Uten Grenser (1999)
- Dae-jung (2000)
- Annan / FN (2001)
- Carter (2002)
- Ebadi (2003)
- Maathai (2004)
- Det internasjonale atomenergibyrået / ElBaradei (2005)
- Grameen Bank / Yunus (2006)
- FNs klimapanel / Gore (2007)
- Ahtisaari (2008)
- Obama (2009)
- Xiaobo (2010)
- Gbowee / Karman / Sirleaf (2011)
- Den europeiske union (2012)
- Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (2013)
- Kailash Satyarthi / Malala Yousafzai (2014)
- Den tunisiske kvartetten for nasjonal dialog (2015)
- Juan Manuel Santos (2016)
- ICAN (2017)
- Murad / Mukwege (2018)
- Ahmed (2019)
- Verdens matvareprogram (2020)
- Ressa / Muratov (2021)
- Aljes Bjaljatski / Memorial / Senteret for sivile rettigheter (2022)
- Narges Mohammadi (2023)