Rikslandsby
En rikslandsby (tysk Reichsdorf)[1] var i Det tysk-romerske rike en riksumiddelbar landsby. Landsbyens befolkning var ikke underlagt andre lensherrer enn keiseren. De kunne ikke møte på riksdagene, og var heller ikke representert i riksstedenes kollegium.
På det meste fantes det over hundre rikslandsbyer og riksgods.[2] De var spredt rundt i riket, men hadde sin største tetthet i sydvest, dvs. staufernes stamterritorium i Schwaben. Rikslandsbyene representerte de gjenværende kongelige/keiserlige territoriene og hans personlige følgesmenn (vasaller). På grunn av keiserens makttap i løpet av middelalderen ble flere og flere rikslandsbyer overtatt av andre lensherrer (eller forble privateiendom av forhenværende kongeslekter, men mistet også dermed sin status som riksgods). Med Reichsdeputationshauptschluss i 1803 ble tittelen avskaffet og rikslandsbyene innlemmet i nabostatene (mediatisert). På dette tidspunktet fantes det ennå sju rikslandsbyer:
- Gochsheim
- Harmersbach («riksdal»)
- Holzhausen
- Leutkircher Heide
- Sennfeld
- Soden
- Sulzbach